501, Bygg 1, Boying-bygningen, Nr. 18 Qingshuihe Tredje Veien, Qingshuihe-communen, Qingshuihe-underdistrikt, Luohu-distrikt, Shenzhen 0086-755-33138076 [email protected]
Batteriet i en vannscooter bestemmer i bunn og grunn hvor langt den kan gå og hvor lenge noen kan holde seg under vann. Når det gjelder strømkilder, lar de store litium-ion-batteriene med kapasiteter mellom 40 og 60 ampere-timer brukere nyte lengre dykk som varer omtrent 60 til 90 minutter ved normale hastigheter. På den andre siden varer de mindre nikkel-metallhydridbatteriene med rating på 20 til 30 ampere-timer ikke like lenge, og gir vanligvis omtrent halvparten av den tiden før de må lades på nytt. Det interessante er imidlertid at nyere 48-volts systemer faktisk beholder omtrent tre fjerdedeler av sin effektivitet selv når de opererer på 15 meters dyp, noe som betyr at de fortsetter å yte ganske konsekvent uavhengig av hvilken type undervannsmiljø dykkerne befinner seg i.
Lithiumion har stort sett tatt over markedet for moderne vannscootere takket være mye raskere ladingstider. De fleste lithiumpakker kan lades fullt på omtrent 2 timer, mens eldre NiMH-batterier bruker alt fra 6 til 8 timer. Når det gjelder energilagring, leverer lithium omtrent dobbelt så mye, og til og med tre ganger så mye, som NiMH klarer. Selvfølgelig koster de omtrent 40 % mer i utgangspunktet, men disse batteriene pleier å vare mye lenger. Vi snakker om over 1 000 ladesykluser før de må byttes, noe som er langt bedre enn NiMHs levetid på 300 til 500 sykluser. Et annet stort pluss er hvor godt de beholder sin ladning over tid. Lithiumbatterier mister mindre enn 5 % av sin kapasitet hvert år, mens NiMH-enheter typisk taper seg med 15 % til 20 % per år.
De nyere modellene inneholder noe som kalles dynamisk effektmodulering, som reduserer motorbruken med omtrent 20 til 40 prosent når man bare kjører stabilt, noe som hjelper til med å forlenge batterilevetiden betraktelig. Det finnes også doble hastighetstrekkerkontroller som lar føreren bytte mellom full akselerasjon med 100 % effekt og en mer forsiktig kjøremodus som kjører på omtrent 55 til 70 % av maksimal ytelse. Å få mest mulig ut av disse scooterne avhenger virkelig av å tilpasse thrust-forholdet til hvilke dykkeforhold man typisk møter. Undersøkelser av gruntrevjer fungerer vanligvis godt med effektnivåer mellom 30 og 60 watt per kilo, men de som dykker i huler eller områder med sterke strømmer, vil trenge mye mer kraft, et sted mellom 80 og 100 watt per kg, for å håndtere disse vanskeligere situasjonene effektivt.
Dybderatinger på vannscootere forteller oss i utgangspunktet hva som anses som trygt for drift, selv om rekreasjonsmodeller vanligvis takler dyp mellom ca. 30 og 100 meter (cirka 98 til 328 fot). Å gå utover disse verdiene kan føre til alvorlige problemer, som kollaps av huset på grunn av vanntrykk, noe som faktisk er en av de viktigste årsakene til at så mange undervanns fremdriftsenheter blir skadet etter dyk. Ifølge noen nyere rapporter fra 2023 om feil på dykkeutstyr, dukker dette problemet opp igjen og igjen. Når man velger en scooter, lønner det seg virkelig å sjekke om dens rating samsvarer med der vi vanligvis dykker. Salthavsmiljøer fører også med seg egne utfordringer, siden flytetestighet påvirker hvor stabil og kontrollerbar enheten føles under vann.
IP-standarden (Ingress Protection) utarbeidet av International Electrotechnical Commission klassifiserer nivåer for vannresistens:
De beste kvalitets vannscootere er bygget med aluminiumslegeringer i marin kvalitet og komponenter i rustfritt stål 316L. Disse materialene tåler sjøvannskorrosjon omtrent tre ganger bedre enn vanlige materialer, ifølge de akselererte aldringstestene vi hører så mye om. De forsterkede polymerpropellene utvider eller trekker seg ikke nevneverdig sammen når temperaturen svinger mellom 20 grader celsius og 40 grader celsius. Denne stabiliteten er svært viktig, fordi problemer med termisk ekspansjon faktisk utgjør rundt to tredjedeler av alle motorfeil, ifølge fjorårets funn i Marine Engineering Journal. Ganske betydelig problem, hvis du spør meg.
Å velge et godt vannscooter kommer an på hvor stor personen er, hvilken erfaring de har, og hva de ønsker å gjøre under vann. De fleste grunnleggende scootere fungerer bra for personer opp til rundt 250 pund, men tekniske dykkere som bærer med seg mye ekstra utstyr, trenger noe som tåler høyere belastning uten å slite. Nybegynnere finner det vanligvis lettere når scooteren holder nøytral flytighet og ikke krever mye justering av kontrollene. Erfarne dykkere derimot søker ofte etter modeller der de kan justere effekten og regulere hvor dypt de går, avhengig av forholdene. Noen foretrekker til og med modeller som tillater utskifting av deler eller oppgradering av komponenter etter hvert som ferdighetene deres utvikler seg.
Fritidsdykkerscooter legger vekt på portabilitet og enkel bruk, og tilbyr gjennomsnittsfart på 3–4 mph, ideell for snorkling eller lett revbesøk. I motsetning til disse er tekniske modeller bygget for grotte- eller dypvannsdykking, og har forsterkede rammer, lengre batterilevetid og integrerte trykksensorer som tåler dybder utover 130 fot.
De mindre modellene som veier rundt 15 pund eller mindre, er ideelle til å ta med seg og bevege seg raskt gjennom grunn vann, selv om de vanligvis bare holder ut i omtrent én til ni minutter før de må lades. Større modeller kan fortsette i over to timer uten avbrott og har mer kraft til å takle sterke strømmer, men man trenger tilstrekkelig lagringsplass siden de tar mer plass. De fleste ledende produsenter har jobbet mye med å sikre at grepområdene føles behagelige i hånden, samtidig som de lar dykkere vri og snu seg lett under vannoverflaten uten å bli sittende fast.
Når det gjelder sikkerhet, har produsentene bygget inn noen viktige funksjoner. Ta for eksempel de automatiske nødavstengningssystemene. De aktiveres umiddelbart hvis det oppstår overoppheting, vann lekker dit det ikke skal, eller ved påvirkning av noe slag. De fleste tekniske modeller har også festereimer – faktisk har omtrent 8 av 10 enheter dem. Disse reimene er laget slik at de kutte strømmen så snart de kobles fra, noe som kan redde liv når noen blir viklet inn eller fanges i uventede undervannsstrømmer. En nylig studie fra 2024 om sikkerhet ved rekreasjonsdykking viste noe interessant. Nybegynnerdypere som brukte utstyr med disse sikkerhetsfunksjonene hadde nesten halvparten så stor risiko sammenlignet med de som brukte kabelfrie alternativer. Det gir mening egentlig, fordi slike sikkerhetsfunksjoner rett og slett gir den tryggheten alle trenger når de utforsker undervannsverdener.
Justerbart oppdrift gir stor forskjell når det gjelder ulike typer dykking. Når dykkere oppnår nøytral oppdrift, holder kroppen seg i balanse i vannet, noe som er ideelt for å bevege seg rundt rev uten å forstyrre noe. Positiv oppdrift betyr at dykker scooter vil flyte hvis den slippes, noe som er viktig for personer som bare ønsker å snorkle på overflaten. For de som går dypere enn 30 meter blir negativ oppdrift viktig, da den motvirker vekten av alt det ekstra utstyret. Ifølge i fjorårets globale standardrapport om dykkeutstyr skjedde omtrent 9 av 10 ulykker fordi dykkere ikke justerte oppdriften riktig. Dette viser hvorfor det er viktig å få denne innstillingen korrekt – det er ikke bare en bonus, men absolutt nødvendig for sikkerheten.
De beste modellene er utstyrt med to separate batteriavbrytningssystemer samt trykksensorer som automatisk justerer hastighet basert på dybdeforandringer. For nybegynnere har produsentene lagt til enkle kontroller med farger som viser hva som skjer – grønt betyr at alt er sikkert, rødt betyr at det er tid for å gå opp. Noen av de mest avanserte utstyrstypene går enda lenger med automatiske oppstigningsfunksjoner som aktiveres når batteriet går under 10 %. Ifølge data fra Divers Alert Network fra i fjor reduserer dette faktisk drukningsulykker med omtrent tre fjerdedeler. Det som gjør disse enhetene så pålitelige på tvers av ulike erfaringnivåer, handler ikke bare om avansert teknologi, men om hvor enkelt de er å forstå og betjene uten konstant overvåkning.
Vannscootere finnes vanligvis i tre ulike prisklasser som forteller oss ganske mye om hvor holdbare de er og hvilken ytelse vi kan forvente. I lavprisendan av markedet fungerer utstyr under fem hundre dollar bra for personer som bare vil ha det litt moro av og til. Men ærlig talt, disse rimelige modellene har ikke tendens til å vare særlig lenge – kanskje en eller to sesonger maks, fordi de er bygget med billige deler som små batterier og skjøre plastkabiner. Når man går opp til mellomprisnivå, mellom fem hundre og femten hundre dollar, får man noen reelle forbedringer. Disse har vanligvis aluminiumsrammer i stedet for plast, betydelig bedre batterilevetid, og holder typisk to til fire år før de må byttes ut. Et godt valg hvis noen planlegger å bruke scooteren jevnlig. Deretter har vi toppmodellene som koster over femten hundre dollar. Disse premiumutstyrene har egenskaper som titan-karosseri, sofistikerte batterisystemer som varer lenger, og de yter pålitelig selv når forholdene blir vanskelige. De fleste finner at selv om investeringen i utgangspunktet er større, så lønner det seg på sikt å bruke ekstra penger på en kvalitetsscooter, siden disse toppmodellene krever langt mindre vedlikehold og rett og slett holder lenger totalt sett.
Lengden på en garanti forteller ofte noe om hvor trygg produsenten er på sitt produkt. De fleste billige sparkesykler har vanligvis garantier som varer mellom seks og tolv måneder, selv om disse typisk ikke dekker normal batterisvikt over tid. Når vi ser på premiummerker, gir de generelt mye bedre dekning – omtrent to år totalt – som inkluderer ting som motorproblemer, problemer med vannskjerming, og til og med dekning når batterikapasiteten faller under 80 % i løpet av de første atten månedene med eierskap. Ifølge ny markedsforskning bryr syv av ti kunder seg faktisk ganske mye spesielt om batteridekning. Hvorfor? Fordi det koster svært mye å bytte batteri i en sparkesykkel. Mange finner seg selv i en situasjon der de må betale omtrent tretti prosent, eller noen ganger til og med mer, av det de opprinnelig betalte for hele sparkesykkelen, bare for å få et nytt batteri installert senere i livssyklusen.